La meg være den første til å gratulere arrangørene av Visefestivalen med et flott program.

Det skulle vel bare mangle, egentlig. Men jeg vil faktisk påstå at festivalen vanskelig kunne fått et så mye bedre og mer passende hovednavn. Selv om nostalgi var en viktig del av musikken til The Kinks, er Ray Davies - etter mine begreper - noe helt, helt annet enn både The Hollies og Fairport Convention, som stilte i Byteltet uten de mest sentrale originalmedlemmene. Ray Davies er en levende legende. Han er av av de fremste låtskriverne fra 60-tallet, i egen, høye person. Vel har han ikke levert noen store bidrag til rocken de siste 25 åra, men man kan aldri avskrive en mann som Ray Davies. Det skulle ikke forundre meg om han har evnen til å blåse nytt liv i de gamle sangene sine på scenen, slik for eksempel Bob Dylan gjør kveld etter kveld.

ENESTÅENDE ORIGINALT: The Kinks ble aldri så populære som The Beatles og The Rolling Stones, men i mine ører står ikke Ray Davies tilbake for verken Lennon/McCartney eller Jagger/Richards. Også Kinks-sjefen var i utgangspunktet sterkt påvirket av amerikansk r&b og blues, men etter hvert kom Ray Davies opp med noe enestående originalt og veldig, veldig engelsk. Sangene hans smaker av Themsen og té, av nostalgi og ei svunnen tid der sola forsvinner ned bak Waterloo Station mens Terry møter Julie. Men dette er nostalgi på den gode måten. Dessuten var ikke Ray Davies redd for å beskrive britisk dagligliv og hard realisme. Han skrev noen merkelig fascinerende låter, blant annet om død og desperasjon - ikke de mest spiselige temaene i en stort sett overfladisk popverden, verken da eller nå. En sang som «Too much on my mind», hentet fra «Face to face», er for eksempel lyden av sammenbrudd, av et sinn som smuldrer opp. Det er en av mine absolutte favorittlåter fra 60-tallet. «See my friends» er en annen klassiker i mi stue, sammen med «Two sisters», «Village green», «David Watts» og «Rosie won't you please come home». The Kinks var mer enn «Sunny afternoon», for å si det slik. Mye, mye mer. Så ja, jeg gleder meg til konserten med Ray Davies.
Elvis Presley hadde i sin tid en hjelper som het Charlie Hodge, som sørget for å gi ham rene håndklær, vann og lignende underveis i konsertene. Hvis alt annet skulle skjære seg, og ingen andre kan gjøre jobben, melder jeg meg herved frivillig til å være væpner for Ray Davies lørdag 9. juli.
Jepp, mannen er såpass stor helt. «Ladies and gentlemen, Charlie Hodge!»

FIN BLANDING: Men Visefestivalen er ikke bare Ray Davies. Langt i fra. Jeg er blant annet veldig spent på hva aldrende Larry Norman kan få til. «Only visiting this planet» og «So long ago the garden» er i hvert fall plater selv en hardbarket ateist kan digge uten reservasjoner.
Jeg gleder meg også stort over at Maria Solheim er klar for Egersund. I mine ører leverte hun et av fjorårets aller, aller beste norske album, med god hjelp fra Emil Nikolaisen fra Moi. Andre konserter jeg har merket av i kalenderen jeg ikke har, er med Merry November, Roy Lønhøiden, Paal Flaata, Sgt. Petter og landets kanskje flotteste popband, The Loch Ness Mouse. Og Magnolia Electric Co skal jeg ikke en gang nevne.
Visefestivalen har i det hele tatt funnet en fin blanding. Her er noe for tante Johanne, hun som liker Bjørn Eidsvåg og bare går på konsert én gang i året. Men her er også noe for indie-gutten Johnny Johnny, han som foretrekker rock som skrangler og knirker og truer med å falle sammen.
SÃ¥ ja, dette ser bra ut!

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Skriv kommentar

Vis/ skjul kommentarformular

E-post Navn		Tittel Kommenter mindre tekstfelt | større tekstfelt
		Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk. Legg inn kommentar Preview