«Lag en sak der du byr litt på deg selv, eller skriv om en sak som har berørt deg litt ekstra, på godt eller vondt, i året som har vært». Det var bestillingen hans til årets siste avis.

Usj. Vi journalister liker best å skrive om andre. Det er ikke mange morgenmøter i redaksjonen der redaktøren må parere flere spørsmål enn på møtet der denne ideen ble slengt fram.

– Men? Kå? Kossen? Kå meine du? Ska me alle gjør det? Kossen skal det se ud på trykk? Ska sagen på nett au? Kor lang må sagen vær? Ska sagen vær morsomme? Tragiske?

Nesten 2.200 treff

Men jeg gikk systematisk til verks. Logget meg på skriveprogrammet vårt, Cue. La inn «Sylvie Assersen Skadberg» som det eneste søkeordet i saker fra 2022, og trykket «Enter».

2.197 treff.

Jeg scrollet meg bakover i tid. Kikket gjennom bilder og nyhetssaker – stort og smått. Fant tilbake til besøk i vanlige folks stuer, hytter, hager og arbeidsplasser. Turer som gikk både høyt og lavt. Saker om ulykker. Branner. Fester. Feiringer. Jubel og folk. Bilder av ansikter. Saker om de folkene du og jeg kjenner. Folkene vi møter på butikken. Naboen. Den jævla naboen, men også den utrolige naboen. De folkene som bryr seg. Ikke fordi de må, men fordi de vil.

Alle har en historie

Å plukke én sak ble en umulig oppgave. Å trekke fram bare én, føltes nesten om som å spørre en forelder om hvilket av barna som er deres favoritt.

Disse menneskene – intervjuobjektene mine – deres historier, åpenhet, ærlighet, tårer, sinne, frustrasjon, forventninger og gleder – de avveksler hverandre i en journalistisk hverdag. Det går fort unna. Ei uke kan inneholde saker om alt fra sorg til berusende lykke. Men folkene, de er de samme. Det handler alltid om folkene som du også kjenner.

Historiene som de forteller limer seg jo fast i meg. Noen mer enn andre. Fellestrekket er at folk har bydd på seg selv. Om mange gjør det med, tilsynelatende, den største enkelthet. Folk vil snakke. Folk vil fortelle.

Mange sier ja

Jeg har ikke det eksakte tallet, men jeg kan tippe. Kanskje har så mange som to-tre av disse folkene takket nei til å la seg intervjue av meg i året som gikk? Noen ganger lurer jeg på hva i all verden det er som får folk til å svare ja? Det kan jo umulig være lett å fortelle om alt.

Dalbuen, du er et utpreget ja-menneske. Det er min enkle konklusjon. Ja-mennesket står fremst også når journalisten ringer, snoker og spør. Vil ha et intervju.

– Ja, det kan jeg sikkert stille opp på, sier du.

Samme hvor vondt og vanskelig ting kan føles. Du svarer ja. Byr på deg selv. Lar lokalavisen fortelle for deg. Spre din historie. Dine erfaringer. Dine gleder. Dine forbannelser. Alt.

Tora gjorde inntrykk

Jeg har funnet ut at den saken en journalist ikke kan spørre om, og få ja på, den finnes ikke.

Takk for at du du byr på deg selv og ditt liv. Du har skjønt det. Den lille blekka her, er viktig. Din historie kan faktisk være meningsfull for andre. Folk du kanskje kjenner?

Ok, Erik. Jeg gir meg. Hvis du absolutt vil ha én sak. Så velger jeg denne:

Les også

Tora (41) gir ut bok om sitt livs mørkeste kapittel: – Ok, nå har jeg blitt gal. Slik er det å være gal.

Toras «sak» er fremdeles relativt fersk og ligger langt framme i den journalistiske hjernebarken. Men det er ikke derfor jeg plukker den. Jeg plukker den fordi den gjorde inntrykk. Obs: feil. Det var Tora som gjorde inntrykk. Det er alltid folkene. Det er de som limer seg fast. Det er de som er viktige. Kun de. Kun du.

Takk for alt jeg har fått fortelle – jeg slutter aldri å bli imponert!