Gå til sidens hovedinnhold

Jorunn Beate og Andreas oppfordrer flere til å bli fosterforeldre: – Det er enormt givende

Ekteparet Jorunn Beate og Andreas Bjorland fra Nærbø har fire barn selv, og er fosterforeldre. Nå oppfordrer de andre til å ta steget.

(Jærbladet)

– Vi så annonser om barn som trengte hjem i aviser og på Facebook. Det stakk litt i oss hver gang, sier Jorunn Beate Bjorland som i dag er fulltidsmor hjemme.

Ektemannen Andreas Bjorland arbeider i Åna fengsel, er bonde og KrF-politiker i Hå kommune. De to hadde pratet om å bli fosterforeldre i mange år.

– Vi har fire barn selv som er ganske tette i alder. Vi tenkte at vi ville vente til de hadde blitt litt større, sier Jorunn Beate.

I 2017 startet familien som beredskapshjem, og ble i 2020 et fosterhjem.

– Pratet mye om det hjemme

I 2017 dro ekteparet fra Nærbø inn til Stavanger for å få et bedre innblikk i hva det innebar å bli fosterforeldre.

– Vi pratet først litt med Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten, journ.anm.) for å finne mer ut hva det innebar å være fosterforeldre. Vi møtte mange gode folk som forklarte godt hva det innebar, sier Andreas Bjorland.

Til slutt bestemte de seg for å bli et beredskapshjem. Dette er fosterhjem som er engasjerte for å ta imot barn og unge på kort varsel i en akuttsituasjon. Disse barna kan bli i et hjem i alt fra noen uker, til noen år.

– På denne måten kunne vi se om dette var noe for hele familien. Barna som kom til oss bodde ikke her permanent, sier Jorunn Beate.

Ekteparet hadde luftet ideen om å bli et fosterhjem for barna sine i flere år.

– Vi pratet mye om det hjemme, og vi fikk inntrykk av at de ble mer og mer klare. Også de så annonsene om barn som trengte et hjem, og kjente litt på det, sier han.

Ekteparet sier at deres egne barn har vært en viktig faktor for om de skulle ta inn fosterbarn eller ikke.

– Det nytter ikke om det kun er oss som ønsker dette. Barna er like viktige i dette som oss. Det blir en ekstra faktor utenom det de er vant med, og de må ofre litt av tiden de får sammen med oss, da det kommer en ekstra person inn i familien, sier Andreas.

– Setter pris på hverdagen

Familien var beredskapshjem i tre år. I dette tidsrommet tok de imot omtrent ti barn.

– Vi tok imot barn i en sårbar situasjon. Du kjenner det langt inni deg hvordan de har det, og hvordan familien deres har det. Du føler at du kan gjøre en forskjell for barnet, sier Andreas.

Ekteparet la også merke til at fosterbarna satte pris på hverdagslige ting.

– Det skal ikke mye til for at du gjør en forskjell for barna. Bare den vanlige hverdagen kan være den store forskjellen som skal til, sier Jorunn Beate.

De to peker på rutiner og tillit som viktige faktorer som fosterforeldre.

– Når man er ute og går tur, tar de deg etter hvert i hånden. Man får tillit etter hvert, men det tar litt tid. Det er mange av barna som har opplevd å bli sviktet, sier Andreas.

Familien har skapt gode bånd med flere fosterbarn på kort tid.

– Man knytter seg veldig til dem, og det er det som gjør at man gjør en god jobb. Det var forferdelig å måtte si ha det til de som var innom her, men vi får mange julekort fra tidligere fosterbarn, noe som er veldig gildt, sier Andreas, og legger til:

– Vi glemmer aldri de som har bodd her. Barna våre prater også mye om de som har bodd hos oss. Det vi ser er at det er de gode minnene som henger igjen.

Fosterforeldre livet ut

I 2020 bestemte familien seg for å gå fra å være beredskapshjem til å bli fosterhjem for ett barn.

– Vi tenker å være fosterforeldre livet ut. Barnet hører til her hos oss. Det er en helt annen ro. Nå kan vi følge dette barnet, og vet at vedkommende skal være her. Vi trenger ikke å grue oss til dagen vi må si farvel. Det betyr også mye for døtrene våre som har knyttet seg til det nye familiemedlemmet, og vet at dette er deres søsken for alltid, sier Andreas.

Ekteparet oppfordrer flere til å bli fosterforeldre.

– Jeg synes det er enormt givende. Jeg føler at vi bidrar til noe, og vi gjør en forskjell for barn som har det vanskelig. Det kan bli noen krevende dager, men jeg føler at det positive veier mer enn nok opp for det negative, sier Jorunn Beate.

– Det viktigste er jo tilbakemeldingene vi får fra barna. Når de smiler og har det godt; det er det som gir deg noe, legger Andreas til.

Familien får jevnlig oppfølging fra kommunen og barnevernet, og får noen besøk av dem i året.

– Vi opplever at de er på lag med oss. De er jo også interesserte i at dette skal gå godt. I tillegg er det greit å ha noen å kontakte om det skulle være noe vi lurer på, sier Jorunn Beate.

19 barn trenger fosterhjem

Venke Kristin Tonheim er rådgiver for Fosterhjemstjenesten i Stavanger. Hun sier det er behov for flere fosterhjem.

– Akkurat nå leter vi etter fosterhjem til 19 barn i alderen 6 til 15 år i deres eget nærmiljø på Sør-Jæren og i Dalane. Vi er avhengige av lokalt engasjement for å greie denne oppgaven, sier Tonheim.

Ekteparet Bjorland har fått med seg at det er flere barn som trenger fosterhjem.

– Tenk at det er så mange som ikke har et sted å være. Det er jo forferdelig at de ikke har et hjem. Disse bor mest sannsynlig i beredskapshjem, noe som er veldig midlertidig, sier Andreas Bjorland.

Interessen for å finne ut mer om hva det innebærer å være fosterhjem er stor på Sør-Jæren og i Dalane. Mandag 22. februar skal fosterhjemstjenesten ha informasjonsmøte på nett, og allerede 17 er påmeldt til møtet.

– Jeg tror det er mange gode voksne som går og tenker på det, og trenger en ekstra dytt. Vi har veldig gode erfaringer med dette, og vil oppfordre alle som tenker på å bli fosterhjem til å ta kontakt, sier Andreas Bjorland.

Fosterforeldre i kommunale hjem er hjemme på fulltid noen måneder eller lengre etter at barnet har flyttet inn. Deretter begynner de som regel i jobb igjen.