I dag er det lossi, og for en episk tradisjon det er! Et absolutt høydepunkt fra barndommen. Jeg har et par lossi-hendelser jeg ønsker å trekke frem.

"Hitt me snobe!"

Jeg glemmer det aldri. " Hitt med snobe!" En liten bande på Eigerøy som valgte en mer eller mindre gangster-metode for å få tak i snopet. De var berykta. Nåde trøste deg om du skulle være så uheldig å treffe på dem. Da kunne lossisnopet fort ryke.

Denne gjengen sang ikke "Et barn er født i Betlehem", for å si det sånn. Det eneste de sa var "hitt med snobe!".

Mandarinhuset

Den råtne mandarinen som mygla i lossisnopet, helt nederst, begravd i alle slags herligheter, kommer jeg heller aldri til å glemme. Den forbanna mandarinen ødela lossi-snopet, og tok knekken på mange timers arbeid. Fra den dag av ble aldri et visst mandarin-hus besøkt noen gang igjen av undertegnede.

Ja, faktisk, den dag i dag når jeg går forbi dette huset, tenker jeg fortsatt på den råtne mandarinen som forpesta lossisnopet mitt.

Korte og effektive sanger

Mange, lange arbeidstimer ble lagt i å samle inn snop. Det var om å gjøre å være innom absolutt flest mulig hus, og være mest mulig "daue" i beinene etter økten. Et genialt konsept å få barn til å jobbe for snopet. Det var også om å gjøre å finne de korteste sangene, så prosessen med innsamling av snop gikk kjappest mulig.

"Et barn er født i Betlehem" ble en klassiker, men denne kunne gå veldig seint, spesielt på "Beeeeeeeethlem", om en stod i kø ved et hus og måtte høre på andre som sang. Derfor var den korte og presise "Bjelleklang bjelleklang over skog og hei, kan jeg få litt snop av deg, så er du veldig grei, hei!", en ofte brukt sang.

Det ble ofte intern konkurranse med klassekamerater om hvem som hadde fått samla inn mest snop. Det gikk fort rykter om hvor vi kunne få mest valuta for syngingen, og også hvor det beste snopet gjemte seg. Kindereegg og dumleslikkepinner var "the top of the leauge". En utplukka skål med bare marsipanstwister igjen, var skrekken.

Er vi for gamle for lossi?

Etter hvert som vi vokste opp, måtte vi ta stilling til det triste spørsmålet "er vi nå blitt for gamle til å gå lossi". Dette fant jeg og en av mine beste venner ut på en nokså brutal måte. Med to halvråtne, slitne nissemasker, og to litt for voksne sangstemmer, stod vi ved ytterdøra til en nabo og satte i gang med "Bjelleklang" for det som ble aller siste gang. To sekunder gikk det før latteren brøt ut.

Vi så på hverandre, og på de to stakkarslige hårstråene som hang ned fra den ene nissemasken, og klarte ikke annet enn å le over at vi i det hele tatt hadde vurdert at vi fortsatt kunne gå lossi.

En fin tradisjon

Det er så mye nostalgi over lossi. Det er en tradisjon som også er koselig å se i voksen alder, og det gir en spesiell stemning rundt forbi i gatene. For ensomme kan det gjerne være ekstra kjekt å få besøk av utkledde barn som synger fine julesanger. Kanskje det like så godt kan være et høydepunkt for dem som for barna.

Og forhåpentlig er det ikke så mange gangster-lossier ute i feltet lenger.

Ingen jul uten lossi!