Les Arne Jensens 17. mai-tale

Arne Jensen er oppvokst på Hellvik, men bor nå i Oslo. 17. mai var han i Egersund for å holde talen for dagen.

Arne Jensen er oppvokst på Hellvik, men bor nå i Oslo. 17. mai var han i Egersund for å holde talen for dagen. Foto:

Vi har fått mange oppfordringer om å gjengi talen for dagen som generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen holdt i Egersund på 17. mai. Her er den.

DEL


"Blant mine sterkeste og kjæreste minner fra oppveksten er Ruth Jakobsen. Ruth var mild, men myndig bestyrer av folkebiblioteket på Hellvik skole – to timer hver tirsdag og torsdag ettermiddag. Jeg vet ikke om det fantes skrevne regler for hvilke bøker som kunne lånes ut til hvilke aldersklasser eller om hun hadde tenkt ut reglene selv. Men hun praktiserte dem med den smidighet vi bare finner hos mennesker med trygghet på sitt eget mandat, sin egen myndighet og sine egne muligheter.

Da jeg, 13 år gammel, håpefullt la for eksempel «Sort Messe» av John Dickens Carrs på kateteret hennes – i utgangspunktet slett ingen bok for 13-åringer, så Ruth på meg et nesten overbærende mildt blikk, og sa lavt: Den boken har egentlig ikke du lov til å låne, men siden det er deg, så skal du få lov likevel.

Hvilken tillitserklæring! Jeg vokste flere centimeter der og da. Hvor kom denne tilliten fra? Den kom av det at vi kjente hverandre, det vil si at hun kjente meg, eller i det minste trodde hun kjente meg. Det å møte mennesker, å omgås mennesker, å lære mennesker å kjenne – ingenting bygger tillit mer enn det.

Og tillit, det er selve gullbeholdningen vår.

Ifølge professor Bo Rothstein ved Universitet i Gøteborg er det tre faktorer som er viktigere enn noen andre for at mennesker skal følge seg lykkelige i et samfunn; helse, fravær av økonomiske bekymringer og tillit, ikke minst til samfunnets institusjoner. Langt fra alle blant oss er velsignet med god helse. Langt fra alle er fritatt for økonomiske bekymringer. Og slett ikke alle opplever at de får sine rettigheter ivaretatt og forvaltet på en rettferdig måte av myndighetene. Men vi er satt opp med et av verdens beste helsevesen. Vi har bygget opp en velferdsstat som skal ta vare på dem som faller utenfor. Og alle undersøkelser viser at vi har en grunnleggende tillit til de viktigste samfunnsinstitusjonene – og til hverandre.

Vi som er så heldige å være født og oppvokst i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og de første årene på 2000-tallet lever i et unikt tidsvindu av velstand og demokrati. Verken i tid eller rom finnes det eksempler på samfunn som til de grader har klart å kombinere frihet for enkeltmennesker og forpliktelser for fellesskapet. Vi har trukket det store vinnerloddet. Men er det bare flaks?

Noen vil si at det i hvert fall delvis er flaks. Hadde det ikke vært for en kontinentalsokkel fylt med olje og noen enkeltstående og fremsynte politikere, som for eksempel Jens Evensen og Arne Rettedal, så kan det hende at det økonomiske grunnlaget for det vi gjerne kan kalle Lykkeland hadde sett annerledes ut, både hva gjelder helsevesen og privatøkonomiske bekymringer for mange av oss. Kanskje hadde ikke olje og fisk gitt oss de mulighetene vi fikk. Det vet vi ikke.

Det tredje lykkeelementet, tillit, kan vi uansett verken dra opp av havet eller pumpe opp fra sedimentære lag på flere tusen meters dyp. Tillit mellom mennesker og tillit mellom mennesker og myndigheter er ikke-økonomiske størrelser, men med potensielt store økonomiske konsekvenser. De skandinaviske landene er, i helt uvanlig grad, tillitsbaserte samfunn. Vi stoler på hverandre, og vi stoler på at de som er satt til å forvalte våre felles verdier, fordele goder og byrder og dømme om rett og galt, gjør så godt de kan. Vi behøver ikke være enige i alle avgjørelser, men vi har generelt en sterk tro på at de følger spillereglene. Det skaper en helt spesiell grobunn for vekst og velstand.

Da min mor, en gang på 80-tallet, fant ut hun skulle anskaffe seg ergometersykkel, oppsøkte hun sportshandler Eivind Andreas Endresen, som hun kjente fra før. Hun ble mildt, men bestemt, sendt på dør ut av butikken med følgende vennlige beskjed: Fru Jensen, jeg selger dyre ergometersykler. Det trenger ikke du. Gå til sportsavdelingen på Eikunda, der har de rimelige ergometersykler, godt tilpasset ditt behov. Eivind Andreas hadde min mors fulle tillit så lenge hun levde.

Et tillitsbasert samfunn kan likevel ikke bygges på personlig kjennskap alene. Tillit i et samfunn henger sammen. Bo Rothstein hevder at i et samfunn hvor mennesker ikke har tillit til myndighetene, der gror også mistilliten mennesker imellom. Tillitsforholdet mellom myndigheter og borgere kan ikke bygges på samme på samme måte som mellom bibliotekaren på Hellevik og en litt veslevoksen 13-åring; gjennom et mildt blikk og noen formaninger.

Her er det dagens bursdagsbarn kommer inn for fullt.

Grunnloven av 1814 var en revolusjon! I en tid hvor unionskongen i København fortsatt ble sett på som eneveldig av Guds nåde, samlet 112 norske offiserer, bønder, jurister, prester og handelsmenn seg på Eidsvoll, deriblant kjøpmann Christen Mølbach fra Egersund, og utformet en lov som først og fremst handlet om å avgrense kongens og myndighetenes makt, i troen på at folket kunne forvalte denne makten selv.

«Folket utøver den lovgivende makt» het det. Nå var riktignok «folket» en smule snevert definert. Men prinsippet var snudd på hodet, sammenlignet med det gamle eneveldets tenkning.

«Stortinget holdes for åpne døre», slo Eidsvoldmennene fast. Folket skulle altså ha innsikt i hva politikerne diskuterte og hvordan de kom frem til sine beslutninger.

Men selv i vår tid ser vi stadig eksempler på at de politikerne som har sin makt fra folket forsøker å unndra det samme folket kunnskap om hvordan de forvalter denne makten.

De institusjoner som vi har gitt de videste fullmakter og som våre liv til syvende og sist kan være helt avhengige av må imidlertid tåle fullt dagslys.

Derfor vil vi vite mest mulig om hvordan politi og helsevesen utfører sine oppgaver. Vi vil vite hvorfor det er blålys og sirener i gatene, og vi vil vite hvorfor folk blir satt i arresten. I samfunn hvor borgerne mangler denne kunnskapen ser vi at mistilliten sprer seg, også mellom menneskene.

Derfor vil vi vite hvilke lobbyister, interesseorganisasjoner og sterke næringsinteresser som har møter med folkevalgte politikere eller byråkrater. Den kunnskapen motvirker korrupsjon og kameraderi.

Derfor er det ikke likegyldig hva slag informasjon og hvor mye informasjon myndighetene samler inn om oss. I en demokratisk rettsstat er det borgerne som overvåker myndighetene, ikke omvendt.

Derfor er det helt avgjørende at vi har åpne rettsmøter og innsyn i rettsdokumenter, for å hindre maktmisbruk og justismord og for å bygge tillit. Vi har nok av eksempler på at justismord har blitt avdekket på tross av og ikke på grunn av den dokumentasjonen som var tilgjengelig fra domstoler og politi.

Når jeg tenker tilbake på livet på Hellvik, besøker gamle kjente, eller setter meg ned med Dalane Tidende, slår det meg i hvor stor grad tillit fortsatt synes å prege ulike sider av lokalsamfunnet i Eigersund; i politikken, i organisasjonslivet og i forretningslivet.

For et par år siden spiste jeg frokost på Grand Hotell, da sjefen i Eigersund parkering, Arne Stapnes og lederen i Sentrumsforeningen, Bernt Blitzner, begge gamle kjente fra gymnastiden, dukket opp sammen. De skulle åpenbart ha et møte. I mange byer ville et møte om sentrumsparkering mellom representanter for parkeringsselskap og handelsstand invitert til tungt verneutstyr og håndvåpen. Arne og Bernt smilte imidlertid like blidt som jeg husket fra tiden i Skrivergården i Strandgaten tidlig på 80-tallet, og jeg tenkte at «Dette kommer nok til å ordne seg». Hvorfor? Om ikke annet, så fordi de har tillit til hverandre.

I oppveksten var jeg fast inventar på søndagsskolen på Hellvik. Der fikk vi rett som det var høre at «tvilen» ikke måtte komme inn i våre hjerter. Som religiøs veiledning er det kanskje holdbart, men som generell leveregel er nok det neppe noe godt prinsipp. Vi må aldri glemme at vestens viktigste bidrag til sivilisasjonen nettopp har vært tvilen; vår vilje og vår evne til å stille spørsmål ved alle vedtatte sannheter, vår evne og vår vilje til å se på uenighet som noe verdifullt.

Det var i lys av denne erkjennelsen at Christen Mølbach og hans kolleger gjorde sitt kanskje dristigste grep. I en tid da sensuren lå som en klam hånd over nær sagt alle europeiske land, slo eidsvollsmennene fast at sensur var forbudt og at «Frimodige ytringer» var tillatt for alle.

200 år senere er det ikke alltid klart for oss om ytringsfriheten bare er en rettighet eller om den også er en verdi for samfunnet. Det er bra at Eigersund kommune slår fast at informasjonsreglementet deres ikke innebærer noen «innskrenkning i den enkeltes adgang til å gi offentlig uttrykk for egne synspunkter». Man hva med å sikte litt høyere? Hva med for eksempel aktivt å oppfordre de ansatte til delta i det offentlige ordskiftet, fordi det det offentlige ordskiftet og alle vi andre ville tjene på det?

Vi lever uansett i en tid hvor alle i utgangspunktet kan komme til orde. Det bør vi applaudere. Du trenger ikke lenger være professor, partileder eller generalsekretær for å slippe til i det offentlige rom. Ytringsfriheten er imidlertid ikke en frihet uten kostnader. I dag ser vi at mennesker vegrer seg for gi uttrykk for hva det mener – i frykt for reaksjonene og tilbakemeldingene i kommentarfelt og andre steder. Så hva gjør vi med det?

Vi har allerede lover som rammer trusler, krenkelse av privatlivet, hatefulle ytringer og ærekrenkelser, for å nevne noe. Men til syvende og sist er det trolig vi selv som må ta ansvaret. Det er selvsagt en skremmende tanke. Kan vi ikke bare forby det vi ikke liker? Det er trolig en dårlig ide. Det er slik demokratier dør. Det er slik mennesker mister evnen til å skille mellom rett og galt. Frihet og ansvar henger sammen.

En morgen i fjor høst ga jeg i klart irriterte ordelag og med litt høy innestemme min tre og et halvt år gamle datter klar beskjed om at hastet litt med å komme av gårde til barnehagen. Da rettet hun seg opp, så meg inn i øynene og sa helt rolig: Pappa, du kan si det på en vanlig måte!

Nettopp. En liten jente som aldri har hørt om kommentarfelt, satte ord på hva debatten om debatten handler om. Dersom vi sier det på en vanlig måte, kan vi diskutere både abort, bompenger og vindmøller uten at noen er redde for å si hva de mener.

Kanskje vi litt oftere burde se oss selv i speilet og spørre hvordan vi kan vise hverandre den respekten som skaper tillit og som gir oss trygghet til å bruke de frihetene som Grunnloven gir oss.

Det er tilliten som er gullbeholdningen fra Eidsvoll. La oss ikke ta den for gitt. La oss ikke risikere å skusle den bort. La oss forvalte, foredle og formidle den 200 år gamle gullbeholdningen slik at den blir til det beste både for oss selv og de som kommer etter oss.


Send ditt leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags