12. februar blei koronarestriksjonane oppheva. Pandemien var langt frå over, men blei ikkje lenger vurdert til å vera ein stor helsetrussel for dei fleste av oss. Etter nesten to år med tiltak av varierande styrke, gjekk det mot ei etterlengta normalisering. Dei av oss som hadde gått rundt og vore meir eller mindre engstelege sidan i mars 2020, kunne slappa av litt. Det kunne sjå lyst ut, faktisk.

12 dagar seinare invaderte Russland nabolandet Ukraina. Uroa kom snikande igjen. Nå visste me at mange ukrainarar hadde ufattelege lidingar i vente. Og kor skulle det enda? Ville krigen i Ukraina eskalera til ein storkrig?

Alltid ein slange i paradis

Krigen raser ennå, og me veit ikkje koss det vil gå. Ennå er det bare Ukraina som er ramma, men konsekvensane av krigen er merkbare over heile Europa. Det er rådyrt med straum og drivstoff, og rentene stig. Mange nordmenn, og mange dalbuar, slit med å betala rekningane.

Pandemien er heller ikkje over. Sjølv om det ikkje lenger blir rapportert om smittetilfelle og dødsfall i media, betyr ikkje det at alt er vel. På sjukeheimane døyr gamle av og med korona. Og mange slit med mein etter sjukdommen.

Og midt oppi dette har me klima- og miljøkrisa. Effektane av klimaendringane er allereie merkbare. Skogar brenn, korallrev døyr og breane smeltar. Hetebølgjer og ekstremvarme tok 20.000 liv i Vest-Europa i sommar.

Mytane fortel oss at det aldri har vore lett å vera menneske. Det er alltid ein slange i paradis, så å seia. Slangane har kome i mange former dette året, og det vil koma nye neste år. Men kva kan me gjera? Mista motet? Gi opp håpet?

Håp og pågangsmot

Som journalist i Dalane Tidende har eg i løpet av året møtt mange dalbuar som, i staden for å mista motet og gi opp, gjer det dei kan for å letta børene for andre dalbuar, for flyktningar og for planeten.

I Sokndal har eg møtt familiar som har opna heimane sine for flyktningar, som kom hals over hovud til Noreg og Dalane før mottaksapparata var rigga for det. Organisasjonen Hjerte for Sokndal har fått avleggjarar i Eigersund og Bjerkreim i løpet av året. Familiar som slit økonomisk, får ekstra påfyll i kjøleskapet takk vera folk som bruker litt av fritida si på å hjelpa andre.

Miljøengasjerte Marte Skaara lar seg ikkje stagga av mismot, sjølv om utsiktene for klimaet kan sjå dystre ut. Ho går på med håp og friskt mot og gjer det ho kan for klimaet og miljøet.

Håp gjer livet verd å leva, seier Tova Friedman, Holocaust-overlevar som i haust gav ut boka "The Daughter of Auschwitz: My Story of Resilience, Survival and Hope." Ho, som har opplevd det verst tenkelege, har ennå håp. For, som ho seier, utan håp hadde det vore vanskeleg å stå opp om morgonen.