Det er ikke til å unngå å undre seg over politikken for tiden. Både lokalt og sentralt skjer det ting som gir grunnlag for ettertanke. Det gjelder både lokalpolitikken etter valget der alle mulige overraskende avtaler inngås, og ministre og deres nærmeste i sentrale strøk som trår feil når det gjelder penger og makt.

Kommunevalget

Kommunevalget er gjennomført, og velgerne har stemt fram personer som de stoler på. I hver kommune har ett parti blitt størst, og en kandidat fått fleste stemmer. Flertallet av velgerne har sagt hvem de ønsker som ordfører, skulle vi tro. Men den gang ei. Både foran og bak andre partiers rygg oppstår det kontakter og samarbeid som skaper nok flertall i kommunestyret til å sikre de gjeveste postene. Kandidaten fra partiet som fikk nest eller tredje mest stemmer blir plutselig ordfører, og de samarbeidende partier fordeler plassene seg imellom. Vi er vitne til både åpne og lukkede, både greie og ugreie veier til makt. Og dette er ikke noe nytt. Jeg har både vært med i, og fulgt lokalpolitikken noen år, og har sett at dette skjer lokalvalg etter lokalvalg, gang etter gang.

Hver gang dette skjer, stilles det spørsmål om hva velgerne vil. Men er det noe poeng å spørre, når resultatet etter valget likevel blir annerledes? For det kan kjennes meningsløst å stemme når vi vet at helt andre partier enn de som fikk flest stemmer kan avtale seg til makt. Jeg mener at dette er en fare for demokratiet. For hvis vi som velgere ikke ser noen vits i å stemme, hvor havner vi da? Jo, jeg vet at et partiprogram er til for å bli gjennomført, og at det best skjer når partiet er i maktposisjon. Men partiets renomme kan lett blekne hvis veien til makt går gjennom løftebrudd og avtaler på bakrom.

Jeg har nevnt et forslag for noen jeg har snakket med de siste dagene. Så lenge vi ikke har direkte ordførervalg, kan vi ha en annen ordning. Hva med å endre valgloven slik at den ordførerkandidaten og dennes parti som får flest stemmer, automatisk blir ordfører? Så får ordførerpartiet finne seg samarbeidspartnere for å skape nødvendig flertall i kommunestyret, hvis de selv ikke har rent flertall. Da ville i hvert fall folkeviljen i større grad bli respektert.

Rot i sentrale strøk

Det er også mye som skjer i maktens korridorer i sentrale strøk. Og en del av det som har kommet til syne de siste månedene er ikke pent. Minister etter minister har erkjent svikt i habilitetsvurdering og misbruk av makt til venners fordel. Vi har også sett to tilfeller der ministeren ikke har holdt seg orientert om ektefellens økonomiske transaksjoner.

Jeg har ikke tenkt å hovere over eller ytterligere kritisere det som har skjedd. De involverte har nok med seg selv for tiden. Jeg har likevel lyst til å peke på at det ser ut som det har blitt et selvstendig kriterium for å få ministerposter, at lommeboka er tykk. For noe av rotet den siste tiden er nettopp knyttet til aksjer, børs og gevinst. Jeg mener det er skummelt for et demokrati hvis det kun er personer i høyere sosiale lag som blir politikere i sentrale posisjoner. Det kan også være skummelt hvis noen politikere blir i sine posisjoner for lenge, slik at det å være politiker blir et yrke, framfor et tillitsverv slik det var ment.

Det burde være en selvfølge at en minister sørger å kjenne til sin partners posisjon og økonomiske transaksjoner. Da får ministeren og statsministeren et tilstrekkelig grunnlag til å vurdere den enkeltes habilitet. Det burde også være en selvfølge at både en minister og dennes partner ikke får anledning til å handle aksjer i regjeringsperioden. Bakgrunnen er at en minister helt fritt må kunne besøke og kjempe for bedrifter i ulike næringer, eller kjempe for endrede rammevilkår som kan gå ut over andre bedrifter, uten hele tiden å være bekymret for egen habilitet.

Både sentralt og lokalt handler politikk om tillit. Å ha makt krever ydmykhet. Å forvalte makt krever ansvar. Og ikke minst, veien til makt bør være brolagt med åpenhet og overholdelse av avtaler, ikke skje i lukkede rom og med ufine metoder.